1.
Etikken som morallære har alltid vært ledsaget av et uuttalt, negativt foretagende: den skal legitimere det umoralske. Etikken som teoretisk begrunnelse for umoralske handlinger har historisk sett hatt langt større innflytelse på vår atferd enn etikken som positiv lære, som moralsk ”system”. Grunnen til dette, vil jeg hevde, er at moralsk handling i seg selv ikke trenger begrunnelse. Den teoretiske begrunnelsen for handling er bare nødvendig dersom man handler mot moralen.
2.
Hva er en moralsk (god) handling? Det trenger jeg ikke å ha kunnskap om for å handle moralsk. Jeg vet at jeg handler moralsk, når den moralske handlingen er en uavbrutt bevegelse mot den andre, når den er i kontinuitet med den andres væren-med meg. Dersom handlingen ikke anerkjennes eller aksepteres av den andre,1 oppstår det et brudd i denne kontinuiteten; man stopper opp for å resonnere, reflektere. Her kommer etikken inn. Etikken gir oss argumenter for hvorfor vi skal handle på den ene eller den andre måten. Den abstraherer fra den konkrete hendelsen og gir oss en allmenn rettesnor for handling. Faren ligger i at etikken qua abstrakt ikke behandler moralen som et ontologisk faktum, som (med)gitt i situasjonen. Etikken kan derfor i prinsippet gi oss like gode argumenter for den moralske som for den umoralske handlingen. Historiske eksempler på at etikken har legitimert de mest utenkelige grusomheter er det ingen mangel på. Etikk maskert som ideologi (eller ideologi maskert som etikk) har overbevist hele nasjoner om det moralsk nødvendige ved massemordet. Holocaustlitteraturen er full av eksempler på soldater som under henrettelsen av uskyldige ofre føler et enormt kroppslig ubehag, en aversjon av nesten metafysiske dimensjoner, men som allikevel er overbevist om det ”gode” eller ”nyttige” ved handlingen. Men, og dette er viktig: de ville ikke trengt en slik overbevisning i en situasjon der de ikke skulle drepe, men, la oss si, spare livet til den dømte. En slik handling ville oppleves som befriende, som i kontinuitet med den andres væren, eller som et svar på en fordring som lar seg avlese i den andres ansikt (Levinas). Men, kan det her innvendes, hva med de som utfører drapet eller mishandlingen med den største nytelse? Hva med alle de som – noe det ikke finnes færre eksempler på – frivillig melder seg til eksekusjonspelotongen? Altså, hva med ”ondskapen” i mennesket?
3.
At vi som mennesker handler i strid med moralen er ikke mindre et ontologisk faktum enn at vi er i verden som moralske vesener. Også i umoralen finnes en slags kontinuitet. Men denne kontinuiteten er ikke noe annet enn en ”biologisk” kontinuitet. Når mennesket handler umoralsk, handler det ikke lenger i egenskap av å være menneske, men i egenskap av å være et vesen som har gitt avkall på seg selv som (med)menneske. Det er et ”dyr”, henfallen til lengselen etter den vegetative ikke-eksistens; det vil være uten å handle, dvs. uten ansvar for sine egne og andres liv og handlinger.
4.
I den amoralske handlingen, i ”ondskapen”, gir mennesket avkall på språket; det er stumt; det kan ikke lenger artikulere sin egen eller den andres verdighet og død som annet enn abstrakt verdighet og abstrakt død; ei heller dets egen eller den andres væren som tilstede-væren, dvs. som levende/døende vesen i et felleskap (verden) av levende/døende vesener.
Allikevel tviholder det på sin rett til å uttale ordene, på sin ”menneskelighet”. Det tar inn all den informasjon det kan, og ”resonnerer” over den, det vil si rettferdiggjør sin eksistens som menneske på bakgrunn av den. Til slutt innser det nok at det er fortapt, eller det lever til det slutter å leve, språkløst og evig avsondret fra den andre, og derfor fra seg selv.
Det hender også at vi handler umoralsk og etterpå ”ber om tilgivelse”, det vil si (an)erkjenner og uttaler vår avhengighet av den andre, av den andres med-levelse i vårt eget liv. Dersom den andre aksepterer vår bønn, hentes vi igjen inn i språket, i ”menneskeligheten”. (Dette vil kanskje oppfattes som dårlig maskert kristendom, men i så fall vil jeg minne om at kristendommen ofte er sannere enn seg selv.)
5.
Den ikke-moralske handlingen er den handlingen som alltid lar seg teoretisk, diskursivt – og etisk – begrunne, samtidig som den symboliserer enden på all teori og etisk diskurs. Dette ”paradokset” er hinsides forstandens gripe- og fatteevne, men det er lett gjenkjennelig: se f.eks. på det havet av litteratur om det ondes logikk og automatikk, om ondskapens psykologiske og sosiologiske betingelser – men så, så fort man vil beskrive hva det onde er, bryter den diskursive forstanden og dens begrepsapparaturer sammen; ondskapen viser seg som det på samme tid empirisk utvilsomme og begrepslig umulige.
Og det samme gjelder den moralske eller gode handlingen. I forsøket på å påvise det gode ved handlingen kan man like gjerne ende opp med en begrunnelse for ikke å utføre den. Dialektisk vil et slikt forsøk på å systematisere det gode være negasjonen av det gode, og negasjonen av denne negasjonen vil være det onde? (Det sies at nazistene skal ha brukt den hegelske logikk til å begrunne sin krigføring på følgende måte: Individet er statens negasjon, og krigen er negasjonen av denne negasjonen. Nazismens systematiske tilsidesettelse av etikken grunnet forresten selv i en etisk-utopisk idé om det gode, det vil si jødefrie liv i det fremtidige germanske rike).
6.
Moralen er i verden fordi det selv-bevisste, språklig konstituerte mennesket er i verden. Men det gode og det onde er ikke av den grunn betinget av, eller relative til, mennesket. Ei heller må de betraktes som ”egenskaper” ved mennesket. På den annen side krever forståelsen av handlingen som god eller ond en menneskelig væren, da bare mennesket har sin væren i språket og derfor i differensen. Dyret ”handler” i en viss forstand moralsk og umoralsk, men forstår ikke handlingen som moralsk eller umoralsk, og kan derfor ikke stilles til ansvar for, ei heller ”velge”, sin handling. Annerledes med oss mennesker: Det faktum at vi er i verden som selv-beviste, språklige vesener – som differens og i differensen – gjør oss i stand til å skille mellom det moralske og det ikke-moralske, det ”gode” og det ”onde”. Denne menneskets faktiske tilstedeværen i verden qua moralsk vesen gir moralen dens ontologiske fundament
Postskriptum
Vi, ”menneskene”, kan skille mellom det moralske og det umoralske, mellom godt og ondt; ergo bør vi handle moralsk, vi bør gjøre det gode fremfor det onde.
(Dette er ingen logisk gyldig slutning, men filosofisk og menneskelig er det den gyldigste slutningen av dem alle – selv om den verken kan eller vil overbevise noen.)
1 Med ”den andre” mener jeg ikke nødvendigvis et menneske; den andre kan like godt være et dyr, et tre eller en stein. Om disse ikke-menneskelige vesenene kan akseptere våre handlinger mot dem eller ikke, vil jeg ikke diskutere her. Selv er jeg av den overbevisning at de i en viss forstand kan det, og lar det foreløpig være med det.