- en etikk. Siden hele metafysikken i fremtiden vil falle innenfor moralen – noe som Kant med begge sine praktiske postulater bare gir et eksempel på, intet er altså er uttømt –, slik er denne etikken intet annet enn et fullstendig system av alle ideer eller, som er det samme, av alle praktiske postulater. Den første ideen er naturligvis forestillingen om meg selv som et absolutt fritt vesen. Med dette frie, selvbevisste vesen, stiger også en hel verden frem – ut av intet – den eneste sanne og tenkelige skapelse ut av intet. – Her trer jeg inn på fysikkens felt; spørsmålet er dette: Hvordan må verden være beskaffet for et moralsk vesen? Jeg ønsker å gi den langsomt og møysommelig gjennom eksperimenter fremadskridene fysikk vinger igjen.
Så, når filosofien angir idéen, erfaringen og data, kan vi endelig ta i besittelse fysikken som helhet, som jeg venter fra senere tidsaldere. Det ser ikke ut til at den nåtidige fysikk kan tilfredstille en skapende ånd, slik som vår er, eller bør være.
Fra naturen kommer jeg til menneskeverk. Ut fra idéen om menneskeheten vil jeg vise at det ikke blir gitt noen idé om staten, fordi staten er noe mekanisk, like så lite som det blir gitt en idé om maskinen. Bare det som er gjenstand for frihet, kalles idé. Vi må altså ut over staten! – For hver stat må behandle frie mennesker som mekanisk hjulverk; og det bør den ikke; altså bør den opphøre. Dere ser selv at her er alle ideene, om evige fred og så videre, bare ideer som er underordnet en høyere idé. Samtidig vil jeg her et legge til grunn et prinsipp for menneskehetens historie og blotte til huden hele det elendige menneskeverk fra staat, grunnlov, regjering, til lovgiving. Endelig kommer jeg til idéen om en moralsk verden, guddommelighet, udødelighet - omveltingen av all overtro, forfølging av presteskapet, som utgir seg for å være fornuft, gjennom fornuften selv. Absolutt frihet for alle ånder, som bærer den intellektuelle verden i seg, og hverken må søke Gud eller udødelighet utenfor seg selv.
Til sist ideen, som forener alt, ideen om skjønnhet, ordet forstått i høyere platonsk forstand. Jeg er nå overbevist om, at fornuftens høyeste akt, den som omfatter alle ideer, er en estetisk akt, og at sannheten og godheten bare blir søstre i skjønnheten. Filosofen må besitte like mye estetisk kraft som dikteren. Mennesker uten estetisk bevissthet er våre bokstavfilosofer. Åndens filosofi er en estetisk filosofi. Man kan ikke være åndrik, selv ikke i forhold til å begripe historien åndrikt, uten estetisk bevissthet. Her skal det bli åpenbart, hvordan det egentlig har seg med mennesker som ikke forstår idéer – og trohjertet nok blir stående ved at det hele er dunkelt, så snart det de går ut over tabellene og registeret.
Poesien får gjennom det en høyere verdi, den blir til slutt større enn den var i begynnelsen – menneskehetens lærer; da finnes det ingen filosofi, ingen historie mer, diktekunsten alene overlever alle øvrige vitenskaper og kunster.
Samtidig hører vi ofte at den store massen trenger en sanselig religion. Ikke bare den store massen, men også filosofen trenger den. Monoteisme i fornuften og hjertet, polyteisme i fantasien og kunsten, det er det vi trenger.
Først vil jeg her snakke om en idé, som, så vidt jeg vet, ennå ikke har nådd et eneste menneskes sinn. Vi må ha en ny mytologi. Denne mytologien må derimot stå i idéens tjeneste, det må være en fornuftens mytologi.
Før vi gjør idéen estetisk, det vil si, mytologisk, har den ingen interesse for folket, og motsatt, før mytologien er fornuftig, må filosofen skamme seg over den. Så må til slutt opplyste og uopplyste mennsker rekke hverandre hånden, mytologien må bli filosofisk og folket fornuftig, og filosofien må bli mytologisk, for å gjøre filosofene sanselige. Da hersker evig enhet under oss. Aldri mer foraktende blikk, aldri mer folkets blinde skjelven for sine vise og sine prester. Først da kan lik utdannelse av alle krefter forventes, den enkeltes så vel som alle individer. Da blir ingen krefter undertrykt mer. Da hersker almen frihet og likhet for åndene! – En høyere ånd, sendt fra himmelen må skape denne nye religion for oss, og det blir det siste store verk for menneskeheten.
Fra: Hoffmeister (red.), Dokumente zu Hegels Entwicklung, s. 219-21; Elev nr. 56 (forsommeren 1796). - Ottto Pöggelers datering: 1796 eller første måneden i 1797.
(oversatt fra tysk av Terje S. Sparby, Torbjørn Gundersen og Halvor Haukeli)