Dette er en liten bok av et stort sinn med en tragisk skjebne. Det dreier seg om doktoravhandlingen til Jonael Schickler, en tidligere student ved Queen’s College, Cambridge, som døde i Potters Bar togulykken i 2002, 25 år gammel. Den originale og modige hovedtesen i hans doktoravhandling kan presenteres gjennom fremstillingen av tre sammenhengende perspektiver. Ut fra en åndshistorisk vinkling hevder forfatteren først at Hegel forsøkte å overvinne problemer Kant hadde etterlatt seg, problemer som bare Rudolf Steiner, antroposofiens grunnlegger, egentlig klarte å løse. Ifølge Schickler er problemet med ”tingen i seg selv” (Ding an sich) av særlig betydning for Kants transcendentale idealisme, siden det fører til ontologisk skeptisisme. Hegels dialektikk, med sin formidling av væren og tenkning, er selve veien for å overvinne det. Men Hegels dialektikk er underbestemt siden han ikke vektlegger følgende problem i stor nok grad: Hvordan kan vi erkjenne grunnen til våre sanseinntrykk? Det er Steiners firefoldige forståelse av mennesket og verden, med sitt høydepunkt i hans kristologi, som klarer å besvare spørsmålet. Bare ved å oppheve Hegel i en ennå større formidling, blir en generell ontologi nådd som legger grunnen til rette for en anti-skeptisk epistemologi. Eller, og dette er det tredje perspektivet: I en samtid hvor den filosofiske og teoretiske diskursen er preget av en fiendtlig innstilling til metafysikk, har Schickler som mål å utvikle en generell ontologi som forener transcendentalisme og dialektikk, slik at man unnslipper scientisme. Denne generelle ontologien, ifølge hans filosofiske tese, impliserer et teologisk telos, nemlig oppstandelse. I praksis presenterer Schickler en onto-teo-logi, eller, som tittelen sier: Metafysikk som kristologi. ”Denne boken forsvarer tesen, på rent filosofisk grunnlag, at muligheten for oppstandelsen av det fysiske legemet er en nødvendig betingelse for vanlig tenkning og erfaring.” (xix)
Først ønsker jeg å presentere innholdet av boken nærmere – senere kommer det noe lovprisning og noe kritikk. Boken begynner med et forord av Fraser Watts og en svært nyttig innleding av George Pattison, Schicklers tidligere veileder. Bokens hoveddel består av syv kapitler, en konklusjon og et sammendrag. Første kapitlet skisserer Schicklers hovedspørsmål med henblikk på viktige sider ved Kants teoretiske filosofi. Kapitlene to til seks analyserer Hegels forsøk på å overvinne de iboende problemene i Kants filosofi, mens det siste kapitlet gir en skisse av Steiners løsning. I første kapittel presenterer Schickler Kants forståelse av menneskets evner og betydningen av ”jeg tenker” (13). En rekonstruksjon av erkjennelsesevnene slik de blir beskrevet i Kritikk av den rene fornuft, fører til en kritikk av Kants idé om ”jeg tenker”. Kant mener at ”jeg tenker” (som selv-bevissthet) nødvendigvis er bundet til mangfoldet av sanseinntrykk. Hvordan samspillet fungerer kan ikke bli forklart fullt ut. Som en etterfølger av Fichte viser Schickler, på tvers av Kants antagelser, at ”jeg tenker” må bli forstått som en selvstendig og forståelig entitet. Som sådan er idéen absolutt og kan fungere som felles grunnlag for både forstand og sensibilitet. Derfor kan den overvinne dualismen mellom forstand (fornuft) og sensibilitet (væren), som kjennetegner Kants system som en helhet og som fører til hans ontologiske skeptisisme eller problemet med ”tingen i seg selv”. For å gjennomføre dette må ”jeg tenker” oppfylle to krav. For det første, må den bli forstått dialektisk, slik at den kan differensiere seg selv på den ene siden som forstand (eller subjekt) og sensibilitet (eller objekt). For det andre, må den være fullstendig forståelig og transparent, ellers blir den ontologiske skeptisismen stående.
Shicklers lesning av Hegel er at han ikke møter det første kravet og derfor også feiler i å møte det andre. Dette blir vist gjennom en til tider svært detaljert rekonstruksjon av viktige passasjer i Hegels system. Kapittel to, analyserer Hegels Åndens Fenomenologi. Dette verket er forutsetningen for Hegels logikk og antropologi, siden Hegel her opphever forstanden (det kantianske synet på rasjonalitet) til absolutt fornuft (som formidlingen av tenkning og væren). Kapittel tre til fem analyserer avgjørende passasjer i tredje del av Hegels Wissenschaft der Logik som den logiske bakgrunnen til hans antropologi. I kapittel tre, gir Schickler en introduksjon til den grunnleggende idéen i Hegels dialektiske metode gjennom å analysere Hegels fremstilling av begrep, dom og syllogisme. I kapittel fire, viser Schickler hvordan dette fører til en formidling mellom logikk og ontologi. For å få til dette rekonstruerer han Hegels presentasjon av mekanikk, kjemi og teleologi. I kapittel fem blir Hegels idé om liv og den absolutte idé presentert som de siste kapitlene av Wissenschaft der Logik. Med bakgrunn i dette går kapittel seks videre til Hegels antropologi (presentert i hans Enzyklopädie) for å undersøke hvorvidt Hegels begrep om mennesket klarer å overvinne manglene i Kants dualisme.
Ifølge Schickler er ikke Hegel, på tross av hans dialektikk, virkelig i stand til å oppheve Kant. Dette er fordi Hegel avstår fra en full avklaring av den ontologiske siden av formidlingen mellom væren og tenkning. I Wissenschaft der Logik, kommer disse manglene tilsyne gjennom at Hegel ikke gir en avklaring av betydningen av objektets sansemessige komponent. Dette blir tatt opp i kapittel fire, hvor Schickler analyserer kategoriene mekanikk, kjemi og teleologi. ”Hegel klarer altså bare å lage en syntese av mekanikk og kjemi i kategorien teleologi gjennom å gjennomføre et massivt og ubegrunnet ontologisk sprang fra kjemiske substanser til menneskelig tenkning, et sprang som [...] forutsetter både liv og bevissthet” (66). Et lignende problem kommer frem i kapittel fire, hvor Schickler rekonstruerer Hegels logiske begrep om liv og erkjennelse. ”Hegel oppnår overgangen fra liv til erkjennelse og til slutt tesen om at tenkning og væren er ett, gjennom at han ubegrunnet avviser begrepet om det konkrete individ som den absolutte enhet av subjekt og objekt. Denne enheten skulle ha blitt forstått som en full ontologiske opphevelse av sanseverdenen som en helhet, et mål som det skal vise seg at begrepet oppstandelse er passende til (se kapittel 7).” (94) Altså, den grunnleggende mangelen ved Hegels logikk er at den ikke tar sanseverdenen godt nok inn over seg – en mangel som speiler seg i hans antropologi. Hegels begrep om den naturlige og følende sjel som de delene av sjelen hvor menneskets sensibilitet plasseres, og som går forut for selvbevissthet, er ontologisk underbestemt. Med andre ord: Hegel blir fanget i en ensidig idealisme som til slutt avviser det sansemessige. Altså overvinner han ikke egentlig de problemene som blir satt frem av Kants transcendentalisme.
Det er Rudolf Steiner som virkelig forener transcendentalismen og dialektikken gjennom utviklingen av en transcendental ontologi. Som Schickler utdyper gjennom sin bok, må en slik transcendental ontologi gi en avklaring av områdene liv, bevissthet og tenkning, disse områdene som Kant hevder er umulig å erkjenne og Hegel mer eller mindre ignorerer. Det riktige svaret ligger i forestillingene om en eterisk, astral og spirituell verden, utviklet i Steiners esoteriske verker, altså verdener som må tas med i betraktningen i tillegg til den fysiske verden. Den eteriske verden holder de levende organismene sammen og er dermed den transcendentale betingelsen for den fysiske verden. Våre erkjennelsesorganer finnes i astrallegemet, som dermed gjør sansekvalitetene mulige, mens våre tanker finnes i den åndelige verden. Denne firefoldige idéen om organiseringen av mennesket og verden som en helhet, tillater en fullstendig formidling mellom forstand (tanke) og sensibilitet (væren) og er derfor en anti-skeptisk transcendental ontologi. Denne absolutte formidlingen blir representert av forestillingen om oppstandelse. Dermed er muligheten for oppstandelsen av den fysiske kroppen en nødvendig betingelse for vanlig tenkning og erfaring.
Schicklers bok er utmerket på mange måter. Den har to fordeler som spesielt fortjener ros. For det første er Schickler en fremragende ekseget både av Kant og særlig Hegel. Bokens hundre sider med eksegese over Hegel har den høyeste standard. Han viser en klar oversikt over systemet som en helhet og evner å forstå og presentere de svært vanskelige tekstene i Wissenschaft der Logik med imponerende klarhet. Han føyer også den detaljerte eksegesen inn i de større spørsmålene han er interessert i. Og hans kritikk av Hegel tar hele tiden som mål av seg å være en intern kritikk som avslører Hegels egne interne kontradiksjoner. Dermed vil alle som er interessert i samtidens debatt om forholdet mellom Kant og Hegel, eller spørsmålet om generell ontologi diskutert innenfor rammen av den tyske idealisme, dra nytte av å lese denne boken. I tillegg vil alle som liker nye perspektiver på idéhistorien få noe å tenke på. For Schicklers Kant-kritikk er ikke ny, og selv om hans Hegel-kritikk skilter med nye innfallsvinkler, er også hans generelle argument kjent fra før. Med utgangspunkt i Schelling (fulgt av Kierkegaard, Marx, etc.), kritiserte mange tenkere Hegel for å ignorere den sansemessige siden av antropologien, og derfor for å ende opp med en ensidig idealisme. Men Schickler er original i to henseender. Han vil ikke gi opp det hegelske målet om absolutt formidling mellom væren og tenkning, og han presenterer Steiner som et svar på dette spørsmålet, for slik å ville gjeninnføre denne ofte ignorerte forfatteren i idéhistoriens mainstream.
Likevel er noe kritikk på sin plass, og det er to grunner til det. Den første er at noen detaljer i Schicklers Hegel-eksegese må diskuteres nærmere. Her vil jeg bare nevne tre punkter som angår Schicklers syn på Hegels system som en helhet. Første: På hvilken måte er Åndens fenomenologi en ”forutsetning” for Wissenschaft der Logik? Spesiell oppmerksomhet er påkrevet her fordi ellers vil Åndens fenomenologi ødelegge det grunnleggende prosjektet til Hegel. Andre: Hegels idé om begynnelsen til hans system kan ikke bli formulert gjennom alternativet at enten så står væren som systemets begynnelse, eller så gjør den absolutte idé/Gud det (84-85): Dette undervurderer den dialektiske siden ved Hegels system. Tredje: Hegels påstand om at Wissenschaft der Logik fremstiller Guds tanker før skapelsen av verden (91) må nok regnes som en metafor – Hegel forutsetter intet absolutt subjekt uavhengig av menneskets bevissthet (noe som muligvis Steiner vil gjøre). Disse punktene er derimot mindre viktige. Kjernepunktet er dette: Schickler hevder selv at menneskeheten i dag ikke kan iaktta den eteriske kroppen, og at klarsynet til Steiner og andre mystikere er nødvendig for å gjøre det. Kunne ikke dette være et hint om at man har nådd frem til et problem som ikke kan løses på denne siden av endetiden? Schickler har rett i å peke på problemet som han formulerer – men kanskje er det slik at med de gjeldene betingelsene for det falne mennesket, kan vi simpelthen ikke løse det og må lære oss å leve med den ontologiske skeptisismen som følger med Kants posisjon.
Selv om min endelige tolkning ville vært anderledes enn Schickler, kan jeg helhjertet anbefale hans elegante og originale bok. Hans utidige død er et stort tap for det vitenskapelige fellesskapet som alltid har behov for overraskende idéer, og hans bok fortjener en stor leserskare.
(Oversatt av Terje Sparby)