Tidligere i år leste jeg om en ny film som var på vei. Regissøren var kjent og filmen skulle være metafysisk dyptpløyende. Endelig tenkte jeg – metafysikk i offentligheten! – og glemte hva filmen het. Nylig oppdaget jeg at navnet var ”The Fountain”. Regissørens navn er Darren Aronofsky, tidligere kjent blant annet fra ”Requeim for a Dream”. Musikken: Komponert av Clint Mansell, spilt av Kronos kvartetten og Mogwai. Her mangler det ikke på talent. Filmen har derimot med få unntak blitt møtt med dårlig kritikk, for ikke å si regelrett slakt, i norsk presse og på nettet.
Her er noen utdrag fra andre anmeldelser:
PlanB:
«The Fountain» er trass sin mytologi og mystikk en enkel historie, hvis tre episoder forteller rettlinjet om en mann som må lykkes profesjonelt for å redde sin kvinne: «I’m here for her.»
Kultur.no kaller den ”symbolsk møl” og fortsetter:
”Ikke bare er filmen så pretensiøs og selvhøytidelig at det nesten blir pinlig, men den er også nesten ulidelig kjedelig og fullstendig uengasjerende.”
For Klassekampens anmelder er filmen ”en stor skuffelse” (Klassekampen 15.03.2007):
”Thomas’ manglende vilje til å akseptere Isabels død symboliserer den kulturelle klisjeen om at menn representerer vitenskap og kultur, mens kvinner står for en forsonende pakt med naturen: en pakt som betrakter døden som naturlig.
Slik henvender ”The Fountain” seg med skamløs sentimentalitet til mennesker med urokkelig tro på kjærelighet og enorm frykt for døden, mens den for de av oss som har forsont oss med at livet har en slutt, blir et bad i et verdenshav av banalt patos.”
Klassekampens anmelder har kanskje forsonet seg med døden – men det spørs om døden har forsonet seg med ham. De som har et avklart forhold til døden basert på egenerfaring bes vennligst rekke opp hånden. Jeg kan det i hvert fall ikke. Hvem vet egentlig hva døden er? Hvis man ikke kan stille det spørsmålet og oppleve det som ubesvart, samtidig som man virkelig vil ha et svar, kan heller ikke ”The Fountain” være annet enn nettopp sentimental, banal og kjedelig. Det er forståelig at filmer som oppfordrer til ettertanke ikke faller i smak for den gjengse filmanmelder i norsk presse. Det finnes hverken tid eller plass for slikt, og er filmen i tillegg metafysisk utfordrende, står man i fare, hvis man ulykkeligvis skulle finne seg i en situasjon hvor man faktisk liker filmen, for å legge seg ut med det gode selskap.
The Fountain kan også for purister innenfor det metafysiske virke frastøtende med sin eklektiske holdning til tradisjonene. Blandingen av Tai Chi-bevegelser, lotus-stillinger, faustisk streben og mayaenes skapelsesberetning kan virke overfladisk. Og det er ingen tvil om at filmen er mainstream. Har man sans for tanken om at det er en underliggende enhet i tradisjonene de forskjellige elementene som uttrykk for noe autentisk: Bildene og bevegelsene sier at alt dette har samme kjerne, dette er virkelig, og dette er stort.
Men det sies ikke eksplisitt. Faktisk er det svært lite som sies eksplisitt i filmen. Den er mer som en åpen bok hvor siste kapittel fortsatt må skrives, noe som også speiler et sentralt tema i filmen, noe vi kommer tilbake til. Regissør Aronofsky hevder at filmen er laget slik at man ved å gå dypere inn i handlingen og tematikken kan ha flere dager for seg med utforsking. Små episoder, noen få ord, kan, hvis man ser alt i sammenheng, være nøkler til å forstå helheten. Under innspillingen benyttet Aronofsky seg av en spesiell teknikk hvor man filmer kjemiske prosesser gjennom et mikroskop. Rom-scenene i filmen er skapt ved hjelp av denne teknikken. Og det er virkelig spektakulære rom-scener i filmen – det store gjenspeiler seg i det lille, ikke bare i handlingen, men også for øyet.
Filmen foregår i tre stadier med fem hundre års mellomrom, 1500, 2000 og 2500 e.kr. Fortid, nåtid og fremtid. Filmen er imidlertid langt fra å være lineær. Det skiftes frem og tilbake mellom tidsepokene, og de glir etter hvert over i hverandre på helt spesielle måter. Tanken om lineære kausal-strukturer må også forlates før man kan nærme seg en nogenlunde sammenhengende forståelse av filmen. Historien har et telos, og først i lys av dette målet får alt en sammenheng. Uten dette telos blir det hele en tilfeldig røre, omtrent som et gjennomsnittlig menneskes livshistorie. Telos er: Dø bevisst – dø bevisst og gjennoppstå. Når det skjer, og i filmen er dette et storslått øyeblikk, vil alt forvandles, alt vil finne enhet i åndeliggjort form.
Filmens to hovedpersoner står på forskjellige utviklingsstadier i de forskjellige epokene. For enkelhets skyld vil jeg kalle personene ved det navnet de har i den første epoken. Isabel er dronning av Spania, og har Tomas som sin tjener og konkvistador. Spania er under angrep fra kirkelig hold: Stor-inkvisitoren hevder at dronningen står for kjetteriske tanker. Inkvistoren forstår kroppen som et fengsel man må frigjøre seg fra. Dronningen søker herredømme over denne verden, evig liv. For å oppnå dette sender hun Tomas ut på oppdrag for å finne Livets Tre, udødelighetens tre, i nyoppdagede land på andre side av atlanteren. Det er ikke slik som Klassekampens anmelder hevder, at filmen har en enkel struktur hvor mannen er vitenskap og kultur, mens kvinnen representerer enhet med naturen. Dette er fullstendig misforstått. Snarere gjentar Tomas for hver nye epoke det stadiet som Isabel var på i den forrige epoken. I andre epoke forsøker Tomas å knekke dødelighetens gåte med makt – det vil si den fysiske dødens gåte. Evig liv er å finne i den materielle verden. Isabel forlater i andre epoke denne tanken, hun er nå kreftsyk, og lar seg ikke redde på tross av vitenskapsmannen Tomas iherdige streben etter å avdekke materiens hemmeligheter. Isabel ser etter hvert døden som en ny begynnelse, begynnelsen på noe helt annet – hun ser at man først ved å gå inn i døden virkelig vil bli til. ”Stirb und Werde”-motivet, innvielses-motivet, er tydlig nok. Tomas nærmer seg først dette i tredje epoke, når han som astronaut har tatt med seg det nå døende livets tre opp til en stjerne som også er døende, i et siste desperat forsøk på å knekke dødens gåte og vinne evig fysisk liv. I den siste epoken hvor Tomas er astronaut, er Isabel et åndeliggjort vesen. Hun er riktignok tilstedene i det døende livets tre, hun er fortsatt i naturen, dennesidig, men henvender seg også som åndelig skikkelse til Tomas, og hjelper ham til å forstå, til å gi slipp, til å gå inn i døden og der møte tilværelsens mysterium ansikt til ansikt. Og livets tre dør før Tomas har kommet helt frem til stjernen. Det står ikke til å redde. Udødeligheten finnes ikke i den fysiske verden, den er inne i døden selv.
Som konkvistator er Tomas lovet ekteskap og evig liv sammen med Isabel, dronningen. Når han finner Livets Tre, i et maya-tempel, setter han på seg ringen han fikk av dronningen, stikker et hull i treet og drikker. Livets krefter er for sterke til å konsumeres direkte. Blomster begynner å vokse ut av hans kropp, han begraves av planter og går under. I andre epoke mister han ringen like før en operasjon han skal utføre. Først når han i tredje epoke går inn i døden får han satt på seg ringen. Her har skikkelsen blitt hel – det dreier seg ikke så mye om mannen og kvinnen som personer, men som arketyper. Det maskuline og feminine forenes, personen dør og blir hel. I dette ene ekstatiske øyeblikk glir alt over fra å være et lite lysglimt i det fjerne til å bringe til syne den indre sammenhengen i alt som har skjedd, det vesentlige, at hovedmotivet om ”dø og bli til” lå der som potensiale og styrende prinsipp fra begynnelsen av.
Det finnes mange former for død. En av dem er kulturell død. En kultur som ikke klarer å tematisere døden på en omfattende og helhetlig måte er selv død – og død på en dårlig måte, den har bare gått under uten at noe annet har blitt til. En kultur som lever er nettopp opptatt av å dø mens den ennå er i live. Gjør den ikke det, sovner den inn i snøen, møter døden sovende, ser ingenting, blind. Død.
Anmeldt av Terje S. Sparby
Trailer: