Da jeg som 11-12 åring lekte ute på vestlandsheiene, skjedde engang en av mitt livs viktigste hendelser. Det nærmet seg kveld og jeg var helt inne i en lek, da min mor ropte. Akkurat i det jeg brøt ut av lekens virkelighet, vendte meg om og så lysene i hjemmet min mor hadde kallet meg til, så skjedde det. Jeg brøt også ut av vestlandsheienes, hjemmets og mors virkelighet. Alt på grunn av en tanke. Jeg spurte meg selv: Hva om denne virkeligheten også er som en lek? Når som helst kan det komme et rop fra en annen glemt men allikevel nærværende virkelighets fjerne egner, man blir kalt hjem og man våkner opp. Med ett er alt nytt men allikevel fortreffelig velkjent, og det er klart at man til nå bare har lekt at man har hatt et hjem, et hus. Det virkelige hjem er alt annet enn dette. Porten til det egentlige hjemsted går fra en virkelighet til en annen.
Jeg ble stående for meg selv og smile. Jo, slik måtte det være følte jeg – jeg hadde nettopp erkjent at det var slik ting forholdt seg. Senere har jeg blitt av den oppfatning at her ble en dråpe av lykksalighetens essens lagt på min tunge. Stort flere dråper har ikke blitt meg til del siden, selv om jeg nok har søkt høyt og lavt.
I filosofien søkte jeg essensens essens. Hva en enkelt tanke kan bety mener jeg jo å ha visst. Hva er virkelighet? Hva er kosmos og hva er tid? Jeg tror i hvert fall ikke at kosmos har en begynnelse i tid. Nei, tiden er uendelig, og alt mulig har skjedd før. Det betyr at en tid var kosmos befolket av, hold dere fast, omnipotente gudevesener. Og hva gjør gudevesener? De gjør akkurat hva de har lyst til. Det vil si, minst overdrivelse hver dag. Alt gjør de til sin erfaring, og de gjør det igjen. En evig lek og forlystelse. Så foreslår en av gudene – en som er i ferd med å gå litt lei – å leke en litt annerledes lek: La oss glemme oss selv mens vi leker! La leken bli alvor, la oss legge av oss vår allmektighet og la oss tro for en liten stund at vi er fortapte.
Og slik gikk det. Noen av gudene ble satt til å passe på og hjelpe de andre til å huske seg selv når tiden var inne. Leken varte lenger og lenger gang for gang, nysgjerrigheten vokste. Når lekene var over tilbragte gudene etter hvert lang tid i kontemplasjon over dette annerledeslivet, livet i fortapelse, fortvilelse og glemsel. Gudenes alvor tiltok og deres smak forandret seg. De begynte å blande inn små gleder i selve fortapelsesleken. De gjemte dem godt og desto bedre ble eventyret. Mens leken stod på, trodde de fleste at når døden kom, så var alt over – og det tror de den dag i dag.
Noen ganger blir det allikevel forunt noen å kikke bak forhenget, slik som den kveldingen på heiene.