Helge Hognestad måtte på 1980-tallet fratre som prest i Den norske kirke. Hans kristendom stemte ikke med kirkens lære. Nå er han tilbake igjen som prest. Etter å ha lest Gud i mennesket overrasker det meg mer at han har fått presteretten tilbake enn at han i sin tid mistet den. Hognestad avviser at det finnes en personlig Gud, at Jesus var Guds sønn, at han døde for våre synder; heller ikke eksisterer Satan, noen jomfrufødsel fant aldri sted, og (kanskje mest skuffende) Jesus gjorde aldri vann til vin. Man kan vanskelig konkludere med annet enn at det er kirken og ikke Hognestad som har forandret seg siden 80-tallet.
Det er ingen mangel på såkalt nyreligiøs litteratur som skal fylle vakuumet etter de gamle dogmene. Deler av denne litteraturen kan late til å være skrevet ut fra rene markedsundersøkelser; de appellerer til hvordan folk vil at verden og Gud skal være, mens idealer som sannhet og konsistens faller utenom. Hognestads bok bærer undertittelen ”Ny tid – ny kristendom”, og forfatteren går ikke lei av å gjenta mantraet om hva dagens mennesker er modne for. Han skiller seg likevel ut fra de mer suspekte delene av New Age-bevegelsen ved at det ligger en gjennomtenkt idé om bevissthetsevolusjon til grunn for hans appell til tiden.
I sin teori om bevissthetsevolusjon knytter Hognestad an til C.G. Jungs – og mange andres – begrep om det mannlige og det kvinnelige (hos Jung: animus og anima). De funnene av skulpturer og bilder vi har fra forhistorisk tid fremstiller nesten unntaksløst kvinneskikkelser; de viktigste gudene var fruktbarhetsguddinner og knyttet til jorden. Menneskene erfarte seg selv som en del av naturen og kollektivet. Men så – på forskjellige tider i de ulike kulturer – overtok de mannlige guder: fjellgudene, tordengudene, krigsgudene. Inn kom Jahve, Marduk, Shiva, Osiris, Zeus osv. Samtidig med dette mistet kvinnene sine religiøse roller, samt sine samfunnsmessige rettigheter. Hognestad gir eksempler på dette fra både egyptisk, babylonsk, gresk, jødisk og norrøn religion. Denne utviklingen innebar en styrking av jeg-bevisstheten. Aggresjonen ble vendt utover mot andre folk og stammer, mens den før mer var vendt innover og kunne slå ut i menneskeofring av medlemmer av kollektivet. Det nye jeg’et søkte også å beherske de umiddelbare driftene. Dette kommer til uttrykk i de ti buds ”Du skal”/”Du skal ikke”, og i Moselovens detaljerte lover for bl.a. seksualitet.
Selvsagt må man til større anlagte åndshistoriske verker for en grundigere dokumentasjon av denne historieforståelsen, men Hognestads kortfattede og klare fremstilling tjener til å få frem hans anliggende: Vår kultur har lagt for stor vekt på psykens maskuline del. Nå har vi imidlertid, hevder Hognestad, kommet til et stadium i historien da det indre feminine begynner å kompensere for overvektleggingen vestlig kultur har hatt på å beherske det ytre. Dette viser seg i hvordan dagens mennesker søker religiøse erfaringer fremfor faste dogmer og bud, i interessen for meditasjon og Østens religioner, og ikke minst i erfaringen av at det fins et dypere nivå i bevisstheten enn det man erfarer som sitt jeg til daglig. Dette nivået kaller Hognestad med Jung ”Selvet”. Her må det dessverre føyes til at Hognestad ikke serverer hele historien. Ikke bare blomstrer interessen for meditasjon; enda mer øker forbruket og et egoistisk nytelsesbegjær som truer selve vårt eksistensgrunnlag.
Hvor kommer så kristendommen inn her? Hva gjør Hognestad som prest i kirken? Hognestad ser Kristus som en opplyst veileder, som realiserte ”Selvet” – alt det positive potensial som finnes i mennesket. I sitt liv og i sin lære representerte Jesus balansepunktet, harmonien, mellom det mannlige og det kvinnelige. Han forkynte universell likeverd og fred, men stod samtidig i forlengelsen av jødisk religion med dens styrkede jeg-bevissthet. Kristi ”Følg meg” blir dermed å forstå som en oppfordring om å gå samme vei som Jesus selv gjorde i sin indre utvikling – og hans ord om at ”Gud rike er inneni Eder” (Luk. 17, 21) må tolkes helt bokstavelig. Det samme gjelder Paulus’ ”Kristus lever i meg” (Gal 2,2). Mennesket kan bli guddommelig, derav tittelen ”Gud i mennesket”. Hognestad søker å vise at Jesus så dette som en lang utviklingsprosess ved å sitere bl.a. følgende av Jesu ord: ”Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til den fulle sannhet.” (Joh. 16, 12-13.) Hognestad støtter seg også til Thomas-evangeliget – som i kraft av å være skrevet tidligere enn evangeliene i Bibelen kanskje gir et riktigere bilde av Jesu lære – og han argumenterer overbevisende for at dette evangeliet understøtter hans teser.
Helt fri for eklektisisme, for den nyreligiøse tendensen til å plukke fra ulike kilder fullstendig etter eget forgodbefinnende, går Hognestad dog ikke. Ved hjelp av Darwins versjon av evolusjonsteorien argumenterer han for at det ikke finnes noe fullkomment vi har syndet mot eller kommer til kort overfor. I kampen for tilværelsen har mennesket ikke syndet, bare gjort ”hva evolusjonshistorien har krevd av oss” (s. 94). Dersom man tenker dette resonnementet fullt ut blir imidlertid det fullkomne bare en refleks av en evolusjon som har foregått etter rent naturlige, biologiske prosesser. Dette er det selvsagt tillatt å mene, men det lar seg vanskelig forene med Hognestads begrep om selvet som noe som bærer et potensial for fullkommenhet i seg. Og bare et par sider etter å ha fremsatt dette naturalistiske argumentet tar han astrologien til inntekt for at vi nå befinner oss i en ny tid. Denne fremgangsmåten kan være nyttig i en polemikk, men tjener neppe den sannhetssøken i hvis tegn Hognestad hevder hans liv har stått.
Hognestad baserer seg på John Shelby Spong, tidligere biskop i den episkopale kirke i USA, i sin avvisning av det mytiske innholdet i evangeliene ut fra nyere naturvitenskap. Slike avmytologiseringsprosjekter får etter min oppfatning lett et preg av hovmod overfor tidligere menneskers måte å erfare verden på, en tendens til å tro at man nå har gjennomskuet hva deres erfaringer egentlig innebar, – og jeg har personlig større sans for hans kapitler om kristen mystikk og hans tenkning ut fra C.G. Jung. Riktignok fremkommer det her ikke så mye originalt om man alt har satt seg inn i dette feltet, men boken blir uansett interessant i kraft av å være så nært knyttet opp mot situasjonen for kirken idag og visjoner for dens fremtid.
Anmeldt av Halvor Haukeli