... except in directions in which we can go too far there is no interest in going at all:
and only those who will risk going too far can possibly find out
just how far one can go.
- T.S. Eliot
Vi befinner oss i en historisk utvikling, så mye er i det minste klart. Ingen benekter i dag at vi har bak oss en lang biologisk og bevissthetsmessig utvikling. Og denne innsikten, dette tilbakeblikket, bringer automatisk med seg også det motsatte perspektivet: Vi står overfor fremtiden som ansvarlig selvbevissthet. Jo mer vi stiller oss overfor fortiden, desto mer stilles vi ansvarlig inn i historien. Men hva var og er innholdet og betydningen av denne biologiske og bevissthetsmessige historien? Det finnes en rekke forsøk, en rekke enkeltvitenskaper som foregir å ha svar på dette. Vitenskaper som selv er et resultat og en del av denne historien. Men hva, av alt som blir påstått, er sant? Finnes det overhode noen mulighet for å danne seg egne oppfatninger, oppfatninger basert på innsikt? Finnes det noen mulighet for kritisk tenkning hvor man selv vurderer innholdet i det som blir påstått?
Tilsynelatende ikke. Å gjøre seg private oppfatninger om Big Bang, om evolusjonsteorien, om ”the chemical explanation of life”, om språkvitenskapens resultater, om nevrologiens forskning, om genetikkens muligheter, farer og definisjonskraft, om alle avarter av psykologien og vitenskapen om det ubevisste, kort sagt: om en vitenskapelig forståelse av mennesket, - dette er en oppgave som vel bare en naiv sjel påtar seg. Vi kan ikke studere alle disse enkeltvitenskapene i sine intrikate detaljer for å gjøre oss opp en mening om innholdet av historien. Det vil si om hva og hvem vi er.
Dermed ser det altså ut til at vi er henvist til å hente inn resultater fra de forskjellige grenene av vitenskapen. Vi må stole på spesialistene, - hvis vi ikke vil forkaste alt og smøre sammen vår egen private verdensanskuelse, en som passer bedre til våre egne følelser.
Er dette et problem? Ja. Hvorfor?
For i alle vitenskapene, i alle erkjennelsespraksiser, kommer man ikke utenom det forstående subjektet. Og dette oppdager man ikke gjennom avanserte apparater, gjennom matematiske teorier eller molekylære eksperimenter. Allikevel er det dette som er den endegyldige målestokken for forskningen: det er vi som forstår og tolker all data som vitenskapen frembringer. ”Noen” må verifisere eller falsifisere teorien.
Så selv om man ikke kan hamle opp med alle nevrofysiologer, atomfysikere, evolusjonsbiologer, astrofysikere, lingvister, informatikere, psykologer, osv, osv, så kan man stille det spørsmålet som ligger under alle disse vitenskapene enda mer presist. All vitenskap dreier seg jo til syvende og sist om hva og hvem vi er. Og dette spørsmålet, riktig forstått, kan ingen enkeltvitenskap svare på; de gir teorier og forslag til svar på aspekter av dette spørsmålet. Men kjernen i spørsmålet dreier seg om den som stiller det. Om den som viser seg i det spørsmålet stilles.
Og svaret på dette spørsmålet vil først komme når vi har en virkelig erfaring av den som stiller det. Og dette har vi vanligvis ikke. Vi har ordene, men kan vi holde meningen i ordene opp i bevisstheten over lengre tid? Hvem er i stand til kontinuerlig å holde meningen oppe i bevisstheten i mer enn, la oss si 5 minutter, uten avledninger? Den som klarer det er mer vitenskapelig, mer empirisk, mer ærlig, i forhold til spørsmålets kjerne, enn alle eksperters universalisering av sine forskningsresultater.
Dette vil være det riktige perspektivet for å bedømme alle de forskjellige teoriene som presenteres.
Vorden vil tematisere dette, og prøve å vise mulighetene for å vinne tilbake en selvstendighet i forhold til all den informasjonen som presenteres, og som er med å forme vår selvforståelse og dermed vår kultur og dermed historien… (- for hvem vil de siste hundre års historie?)
I tillegg vil vorden trekke frem vitenskapelige resultater og vitenskapelig kritikk som støtter en ikke-materialistisk forståelse av mennesket som et potensielt fritt og skapende vesen.
Fordi denne vitenskapsforståelsen ikke fjerner seg fra, men tvert i mot nærmer seg den kunstneriske praksis og den religiøse erfaring, blir vordens temaer videre dette: kunsten som bevissthetsutvidelse, og religionen som uttrykk for tidligere bevissthetsformers nærhet til det transcendente, og dens mulige fornyelse og videreutvikling i møte med en modernitet ved avgrunnen.
Motivasjonen for vorden er et ubehag i forhold til den sementeringen av tanker som foregår i vår kultur, og som fører enkeltindividet inn i passivitet i sitt erkjennende selvforhold, og dermed over i en kompenserende aktivitet i sin umiddelbare selvopplevelse – noe som åpner dørene for selvopptatthet, gruppementalitet, fanatisme, økt forbruk osv.
Vi står i en lang historisk utvikling. I og med at vi vet dette, er vi også ansvarlige overfor historiens utvikling.
Historien blir til nå.
Vi er dens vorden.
